Nasjonal evaluering av humaniora

Forskningsrådet (NFR) vil i løpet av de neste to årene gjennomføre en evaluering av humanistiske fag. Et viktig mål for evalueringen å se forskning og utdanning i sammenheng. I tillegg er det ønskelig å se på samfunnseffektene av forskningen. Så hva kan vi få ut av evalueringen?

30 år siden siste nasjonale evaluering av våre fag

Evaluering av norsk forskning er en vedtaksfestet oppgave for Forskningsrådet. Flere enkeltfag innen humaniora har derfor også blitt evaluert på 2000-tallet (lingvistikk, nordisk, historie og filosofi), men det er 30 år siden det ble foretatt en helhetlig evaluering av fagområdet. Den gang skjedde det i regi av Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (NAVF) sitt Råd for humanistisk forskning.

NFR har arbeidet en stund med å planlegge den nye evalueringen. Saken har blitt diskutert med de aktuelle fakultetene og i det nasjonale fakultetsmøtet i flere omganger. Det har vært klokt å bruke tid på å avstemme opplegget for evalueringen og innholdet i den. Underveis har det nemlig blitt klart at de humanistiske fakultetene har ulike ønsker, behov og utfordringer.

Hvem og hva skal evalueres?

Ett av målene med evalueringen er å identifisere områder innen våre fag der Norge kan spille en internasjonalt ledende rolle. Fakultetene skal derfor melde inn forskergrupper som ligger langt fremme internasjonalt, eller som har potensial til å bli det. Disse forskningsmiljøene vil bli gruppert i åtte paneler basert på faginndelingen i nasjonale fagråd i Universitets- og høgskolerådet. Mens evalueringen av bredden i den faglige virksomheten vil basere seg på publiseringsdata fra CRIStin og egenevalueringene fra institutt og fakultet, vil forskergruppene få anledning til å sende inn utvalgte vitenskapelige arbeider som blir vurdert av panelets deltakere.

Vi vet at ikke alle forskere fra våre fag har tilknytning til noen forskergruppe. I følge en undersøkelse gjennomført av NIFU (Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning), utfører om lag halvparten av forskerne innen humaniora noe av sin forskning som del av en forskergruppe. Det er dermed ingen tvil om at kjernen i denne evalueringen kun vil omfatte et mindretall av våre forskere. Det legges likevel vekt på at de forskergruppene som evalueres skal analyseres i en videre kontekst enn kun forskning.

Den forskningen som utføres innen humaniora utgjør et viktig grunnlag for å tilby utdanning av høy kvalitet til de om lag 27 000 studentene som får utdanningen sin ved våre fakulteter rundt om i landet. Den planlagte evalueringen vil som den første i sitt slag, undersøke samspillet mellom forskning og utdanning ved institusjonene. Dette skal gjøres ved at NFR samarbeider med NOKUT om å beskrive utdanningsvirksomheten ved den enkelte institusjonen som en viktig kontekst for forskningsvirksomheten.

Humanistisk forskning spiller også en viktig rolle i samfunnslivet utenfor akademia, og det gjør den på mange måter. Mange av humanioras forskere er bidragsytere i media, deltar i utredningsarbeid av ulikt slag, og er aktører i kulturlivet. På denne måten er vi synlige i offentligheten. Men, humanistisk forskning bidrar også til samfunnsutviklingen på mange andre områder som ikke er like synlige. Forskningsrådet vil derfor prøve ut nye metoder for å dokumentere og vurdere hvilke andre spor, eller virkninger den humanistiske forskningen har i samfunnet. Det betyr at fakultetet får anledning til å presentere flere slike eksempler. I ei tid da noen stiller spørsmål om hva vi skal med humaniora, ønsker jeg dette velkomment. Jeg tror at det kan bidra til å utvide forståelsen av våre fagområder og det mangfoldet av områder forskingsresultatene våre påvirker på ulikt vis.

Hva kan vi lære av en slik evaluering?

Slik jeg ser det, kan vi få verdifull kunnskap ut av en nasjonal sammenlikning av de ulike HF-miljøene i Norge. Vi vil lære hvilke miljø som ligger i fronten av kunnskapsutviklingen, og ikke minst hvordan de har kommet dit. Jeg ser også fram til å få mer innsikt i forholdet mellom sterke forskningsmiljø og utdanningsvirksomheten ved de humanistiske fakultetene og de humanistiske fagmiljøene ved andre fakulteter. Antakelig har vi også noe å lære av strategiske prioriteringer som er foretatt ved våre søsterfakulteter, og av å sammenlikne dem med de vi selv tar. Det vil I tillegg være interessant å få en internasjonal vurdering av våre sterkeste miljø og de som har potensiale til å bli det. Det vil i neste omgang kunne legge grunnlaget for faglige prioriteringer ved vårt fakultet.

Evalueringen vil dessuten helt sikkert peke på noen utfordringer vi som nasjonalt fagfellesskap står ovenfor, og de rådene vi får kan forhåpentlig vis hjelpe til med å peke på muligheter for nasjonale tiltak på utvalgte områder.

I en tid da humanioras relevans diskuteres flittig, vil de eksemplene vi selv velger ut og sender inn for å dokumentere de virkningene forskningsresultatene våre har, bidra til å utvide forståelsen av humanioras betydning i samfunnet.

Anne Kristine