Humanioras samfunnseffekt

Jobben som forsker endrer seg. For tjue år siden var det lite snakk om forventninger til publiseringer, for ikke å snakke om å publisere internasjonalt. Det var selvsagt mange som gjorde det, men det var også en god del som publiserte lite eller på steder som sjelden nådde langt, for eksempel instituttenes egne skriftserier. Dette har endret seg radikalt, og de fleste som har forskning som del av jobben orienterer seg mot et bredt fagfellesskap. Det betyr at det er fagfellevurderte publikasjoner som teller, gjerne i den tjueprosenten av tidsskrift som fagmiljøene regner som de mest anerkjente.

Forventningene på dette området er tydelige, og det er jo fint. På fakultetet vårt har vi hatt stadig bedre resultater i løpet av den tiden dette tellekantsystemet har eksistert. Men vi skal gjøre mer enn å publisere i den snaut femti-prosenten av arbeidsdagen som ideelt er satt av til forskning. Vi skal søke om eksternfinansierte forskningsprosjekter – eller rettere sagt: noen av oss skal det. Suksess med slike søknader gir muligheter til å gjennomføre spennende forskningsprosjekter med samarbeidspartnere, og til å bygge opp et godt fagmiljø med stipendiater og postdoktorer.

Nytt fra Forskningsrådet

I år er det nye rutiner i Forskningsrådet (NFR), der alle forskerprosjektsøknader skal inn til samme frist: 10. april. Hvordan de håndterer det, skal bli spennende å se. Dette er ikke det eneste nye, også kravene til prosjektbeskrivelsen er endret. Det mest påfallende her er at prosjektets forventede impact – dets effekt – er blitt et selvstendig vurderingskriterium, som man derfor må beskrive i søknaden. Nå har noen fortolket dette som at NFR ber forskeren om å opptre som en spåkone, der man skal si «hvordan forskningen antas å påvirke aktører utenfor forskningen» og dermed «levere en spådom om hva slags virkninger forskningen kommer til å ha.» Dette treffer dårlig med det som faktisk står i NFRs mal for forskningsprosjekter. Søkeren skal beskrive betydningen av de forventede resultatene av forskningsprosjektene i form av potensielle vitenskapelige effekter – altså hvordan det vil få betydning i det aktuelle forskningsfeltet dersom prosjektet er vellykket. Det er ganske langt unna astrologiens spådommer, og noe som gjør det lettere å vurdere om samfunnet bør satse et titalls millioner på akkurat dette prosjektet.

Videre skal søkeren – dersom det er relevant – beskrive hvordan et vellykket prosjekt vil bidra til å løse samfunnsmessige utfordringer som i så fall er beskrevet tidligere i søknaden. Dermed sier man noe om potensialet til prosjektet dersom det går som forventet, og det er heller ikke noe som kan betegnes som spådommer, men innebærer ganske enkelt å fortelle hvorfor dette prosjektet er viktig å gjennomføre, også for de som betaler for det. Får du over ti millioner for å gjennomføre noe du brenner for, er det rimelig at du er i stand til å si hva andre har igjen for å gi deg disse pengene. Særlig når det er rundt tjue andre dyktige forskere som gjerne skulle hatt, men ikke har fått akkurat disse pengene til det de brenner for.

Økt oppmerksomhet om samfunnseffekter

Forside fra evalueringsrapport om humaniora i NorgeMen det er ikke bare søkere til NFR som må tenke over og beskrive effekten av forskningen. Mange husker sikkert at en del av mandatet for HUMEVAL var å vurdere samfunnseffekter, og at vi fikk en bestillingen om å gi eksempler på slike effekter av vår egen forskning. For mange var dette en helt ny øvelse, og noen oppdaget at det de driver med har viktige følger langt utenfor akademia. HF på NTNU leverte en rekke slike eksempler, i likhet med de andre institusjonene som var med i evalueringen. På bakgrunn av totalt 165 eksempler, skrev evalueringskomiteen at dette “demonstrates that the Humanities make a strong contribution to society, culture and the economy by engaging with a range of public and private sector organisations.” Men de mente også at det må utvikles “more sophisticated tools for gathering and articulating evidence of impact” og at institusjonene manglet det de kaller impact-strategier. Det betyr kort sagt at vi kan bli bedre på å reflektere og ikke minst å gjøre rede for samfunnseffekten av forskningen vår.

Riktignok har vi strategier for den viktigste samfunnseffekten av forskningen vår, nemlig den som skjer gjennom undervisning av studenter som deretter går ut i ulike roller i samfunnet. Men undervisning og formidling er definert ut av det som kategoriseres som samfunnseffekt, så i denne sammenhengen snakker de og vi om alle de andre måtene forskningen har virkning utenfor den akademiske verdenen. Der er vi ikke godt nok utstyrt ifølge denne rapporten.

Samfunnseffekter og oppfølging av HUMEVAL

Nå vil nok mange sukke tungt og tenke at her kommer enda mer som skal dokumenteres og rapporteres, slik at det blir enda mindre tid til å forske, undervise og formidle. Og det kan være grunn til å sukke litt. Samtidig lærte vi av arbeidet med samfunnseffekter i HUMEVAL at det kan være ganske fint å bruke litt tid på å tenke over betydningen av det vi holder på med, også for det samfunnet vi er en del av. Det er forbausende å se hvor viktig humanistisk forskning er. Samtidig skal vi forsøke å gjøre arbeidet lett.

Forskningsrådet har et oppfølgingsutvalg for HUMEVAL der Terje Lohndal og jeg er medlemmer, og dette utvalget kommer til å anbefale et felles nasjonalt arbeid for å gi rammer for å registrere samfunnseffekt. Det innbefatter både indikatorer og metoder for å beskrive samfunnseffekt, spesifikt tilpasset de enkelte fagene. På den måten håper vi at fagmiljøene skal utvikle praksiser som gjør dokumentasjon av samfunnseffekt til en del av forskningen, og ikke bare blir nok en tidstyv. Gevinsten er at det vil være langt lettere å vise at humanistisk kunnskap ikke bare har verdi i seg selv, men også bidrar til å skape et godt samfunn.

-Bjørn