About Bjørn Myskja

Prodekan for forskning ved Det humanistiske fakultet, NTNU. Professor i etikk og politisk filosofi.

Tallenes tale

Hvert år skal vi telles på så mange måter, og det er ikke alltid til glede. Riktignok så feirer vi det stort om tallet er større sammenlignet med fjoråret. Er det lavere, derimot, er det grunn for sorgreaksjoner – og deretter refleksjon og handling. Det er det samme om tallene det snakkes om angir publiseringer, studiepoeng, eksternfinansierte prosjekter eller pengene disse bringer inn. På forskningsfeltet er vi veldig opptatt av tallene på forskningspublikasjoner, basert på registreringer i forskningsdatabasen Cristin. Da dette registreringssystemet ble innført, fikk det nærmest umiddelbart tilnavnet tellekantsystemet. Dette tilnavnet gir assosiasjoner til militær orden, og det å utsettes for en autoritær inspeksjon av arbeidet en har utført – en ganske treffende sammenligning vil mange mene.

Laptop computer with books, pen and yellow legal pad

Pila peker i feil retning

Tellekanter gir som sagt mulighet til å sole seg litt ekstra dersom en har gjort det godt. Og sole oss har vi på HF, NTNU gjort i mange år. Men det har vi neppe grunn til i 2017, i alle fall ikke på publikasjonskanten. Tallenes tale er klar: Vi har publisert merkbart mindre enn året før, og også vesentlig mindre enn de vi måler oss mot. Oslo og Bergen, for eksempel. Det er riktignok mange som publiserer veldig mye på gode steder, og noen institutt gjør det greit.  Men totalt sett er en stigende tendens gjennom mange år vendt til nedgang. Nå kan det selvsagt være bare en liten dupp, en justering. Intet tre vokser til himmelen, som kjent. Men de foreløpige tallene for 2018 synes heller ikke spesielt lovende, så det er ikke sannsynlig. De dårlige tallene gir grunn til ettertanke og deretter handling.

Bak tallene

Tall taler på to måter: direkte og indirekte. Vi må se på tallenes undertekst, og da er det kanskje ikke så problematisk? For det første: vi publiserer mindre i antologier, så andelen tidsskrift-publikasjoner har steget. Det er et godt tegn, for tidsskriftsartikler blir lest mer enn antologiartikler – generelt sett, vel og merke. Videre har andelen på nivå 2 økt. Hvis vi antar at nivåsystemet i tellekantene fungerer sånn omtrent slik de skal, betyr det at en større andel av publikasjonene skjer på faglig sett viktigere steder. Ideelt sett er det et tegn på at kvaliteten i det vi gjør er høyere, og at vi blir lest (og etter hvert sitert, forhåpentligvis) av det publikum vi ønsker å nå. For det tredje er flere av publikasjonene samforfattet med kolleger. Det er et tegn på faglig samarbeid, og det ønsker vi også. Riktignok er de fleste samforfatterskap hos oss i 2017 mellom kolleger ved egen institusjon. Det er enda bedre om vi skriver sammen med forskere utenfor NTNU og, ikke minst fra andre land. Uansett er det et godt tegn at flere skriver sammen med andre, for det styrker fagmiljøene, og kan være et trinn på veien mot å skrive sammen kolleger utenfor NTNU.

Vel og bra, men dette er bare formildende omstendigheter. Publikasjonsnedgangen gir oss fortsatt all verdens grunn til å gjøre noe. Hvis vi tenker på at de fleste som er ansatt i førstestillinger hos oss har 47 prosent av tiden dedikert til forskning, og vitenskapelige tekster er det viktigste resultatet av forskning, så ser det ikke bra ut. Det er ganske enkelt ikke rimelig å avsette så stor andel av arbeidstiden på noe som gir så lite synlig resultat. Men hva skal vi gjøre med det? Eller hva kan vi gjøre?

Virkemidler og insentiver

Jeg tror ikke at vi er latere enn andre eller dårligere forskere. Og det er klart vi er presset på tid. Så da er det kanskje slik at vi ikke bruker tiden den riktige måten. Og da må vi prøve å endre forsiktig på det. Bruk av forskningstid og målsettinger for forskningen er selvsagt en viktig del av medarbeidersamtalene. Det er instituttledernes ansvar. Hver enkelt av oss har videre ansvar for å si fra og å be om hjelp om det er deler av jobben vi ikke klarer å utføre på en rimelig god måte. Det er ingen tvil om at både institutt og fakultet vil stille opp for å gi støtte i en slik situasjon. Men det krever at de som ikke publiserer i rimelig grad, selv tar initiativ. Dette er kanskje de viktigste tiltakene, å støtte den enkelte i utførelsen av arbeidet.

Nettbrett med gotisk skrift og bok

I tillegg er det også gode grunner for å bruke insentiver mer aktivt. Fakultetet har begynt å bruke de resultatbaserte kriteriene (som vi har hatt lenge) mer systematisk enn tidligere, både for forskningsterminer og for støtte til faglige reiser. Det skal vi gjøre i enda større grad framover. Det betyr at vi vil legge større vekt på resultatene fra tidligere tildelinger for dem som søker på slike midler. Hvis en forsker har hatt ett helt år dedikert til forskning, og det ikke har gitt utslag i publikasjoner i anerkjente tidsskrift eller forlag – eller søknader om eksternfinansierte prosjekter, er det usannsynlig at en ny tildeling vil gi vesentlig annerledes resultat. Alle som søker om støtte til vitenskapelig reise, beskriver hvordan det skal lede til publiseringer. Vi vil i enda større grad se om dette faktisk har skjedd når vi vurderer nye søknader fra samme forskere, og la det avgjøre om vi vil gi støtte.

Prioritering av ressurser

Resultatet av en slik politikk er at noen vil få avslag på slike søknader som før ville ha fått ja. Det vil gi oss mer penger å bruke på forskningsaktiviteter som faktisk gir utslag i gode publikasjoner og gode søknader om forskningsprosjekter. Dette er bedre bruk av pengene, sammenlignet med å spre dem utover uten å skjele til om tildelingene faktisk resulterer i kvalitetsmessig god forskning – slik vi gjerne gjorde tidligere. Den eneste måten vi kan vite om vår forskning er god, er ved at den blir vurdert av det aktuelle fagfellesskapet – i form av fagfellevurderte publikasjoner og prosjektsøknader. Derfor vil vi bruke våre begrensede ressurser på det som det er rimelig å tro vil gi gode resultater.

I siste instans kan vi vurdere å justere andelen av arbeidstiden som avsettes til forskere som publiserer veldig lite og sjelden. Det er bedre at denne arbeidstiden brukes til andre aktiviteter som gir gode resultater – enten det er i undervisning eller i faglig-administrative aktiviteter. Det er mange universitetsansatte som har lite dedikert forskningstid, og likevel publiserer i gode tidsskrift og forlag. Det er ikke rimelig at de skal forske uten forskningstid, mens andre som knapt kan dokumentere noe resultat av nesten halve arbeidstiden sin, fortsetter med samme oppgavefordeling. Men før vi gjør det, vil vi gjerne ha innspill til andre grep som kan bidra til at vi samlet bruker denne ressursen bedre. For det er jo slik at hvis vi ikke analyserer tallene og justerer arbeidsform på grunnlag av den analysen, er det ingen vits i å telle.

-Bjørn