Humanioraevalueringen gir et godt bilde av humaniora i Norge

Mange av dere som jobber her ved HF var i 2016 involvert i å bidra til Norges forskningsråds evaluering av humanistisk forskning i Norge. Fredag 23. juni ble evalueringsrapporten lagt frem i Forskningsrådets lokaler på Lysaker. Rapporten er omfattende, og med flere delrapporter for de ulike fagområdene.

20170623_094741
Mange møtte opp til fremlegging av evalueringsrapporten

For oss på NTNU er dette en god evaluering. Jeg stolt og glad over dere hos oss som er med på å markere Norge internasjonalt innen deres områder. Jeg er ikke overrasket over de som kom best ut av evalueringen, for jeg vet at dere er svært ambisiøse, publiserer i de beste kanaler og er etterspurte på internasjonale konferanser. Vi har også mange flere i kjølvannet bak disse som vi skal gi de aller beste muligheter til å vokse. Jeg er også glad for at det strategiske arbeidet vi gjør blir verdsatt og at NTNU høster anerkjennelse for de virkemidler som er utviklet for å styrke så vel spiss som bredde.

Tre hovedtendenser fra evalueringen

Etter å ha lest evalueringsrapporten er det tre ting jeg vil trekke frem på overordnet nivå.

For det første: Humaniora i stort står støtt som forskningsfelt i Norge. Rapporten slår fast at det har vært en positiv utvikling over de siste 10 år og at dette kan ses i form av publiseringsvolum, kvalitet, produktivitet, internasjonalisering, utvikling av ph.d.-utdanningen og styrking av kvalitet i forskergruppene.

20170623_100713

Panelleder Shearer West la fram evalueringsrapporten

Et viktig mål med evalueringen var å identifisere norske forskningsområder som er internasjonalt fremragende eller har et potensial til å bli det. De som har analysert oss, stadfester – ikke overraskende – at det er slike miljøer i så å si alle av de åtte definerte fagområdene, selv om ingen grupper eller institusjoner er å finne på de aller mest eksklusive arenaer, eller blant de mest fremragende institusjoner. Likevel identifiseres altså flere eksellente forskningsgrupper og det slås fast at flere har muligheter til å bli det. Da må flere enn i dag publisere mer i internasjonalt ledende tidsskrifter og på internasjonalt ledende forlag.

For det andre: De mange eksemplene på samfunnseffekter – 165 i tallet – som ble sendt inn til evalueringen, viser at humaniora har samfunnsmessig betydning og at resultatene fra en lang rekke forskningsprosjekter er relevant for mange samfunnssektorer. Jeg noterer meg at panelet ser det samme som vi erfarte: øvelsen var ny for oss og vi kan i mange tilfeller bli bedre til å klargjøre for oss selv og andre hvilke konkrete effekter disse prosjektene har. Det er likevel ingen tvil om at øvelsen var viktig for oss, at vi lærte mye av den og at det er en god måte å kommunisere resultatene av forskning på. Det er en viktig grunn til at jeg i det videre arbeidet ønsker å bruke de eksemplene vi har og mange fler i profileringen av vårt fakultet. Arbeidet med å finne fram til gode eksempler på samfunnseffekter av forskningen vår minner dessuten om følgende: Flere av våre forskere kan antakelig med fordel – og allerede i planleggingen av forskningsprosjekter – arbeide mer systematisk med spørsmålet om hvem som kan tenkes å være interessert i forskningsresultatene. Kontakt med interessenter utenfor akademia kan gi oss nye perspektiver på vår egen forskningsprosess og samtidig styrke humanioras posisjon i samfunnet.

For det tredje: Evalueringskomiteen verdsetter strategisk ledelse og prioriteringer og de etterlyser enda mer av det. Min erfaring er at dette er avgjørende for at resultater skal oppnås. Skal vi skape miljø av fremste klasse, må det satses. Derfor har vi på NTNU et stjerneprogram der særlig talentfulle forskere får ekstra midler og støtte. Andre universiteter har andre initiativ som gjør at de lykkes. Flere av oss rekrutterer utenlandske toppforskere i toerstillinger for å styrke gode miljø og vi ansetter yngre fremragende forskere i innstegstillinger. Dette knippet av virkemidler, sammen med finansiering fra Forskningsrådet og EU, gir gode vekstmuligheter for de aller beste. Vi jobber også for å løfte dem som har potensial til å bli ledende, blant annet gjort ved å prioritere oppbyggingen av forskergrupper og å kvalitetssikre de søknadene som sendes fra våre forskere.

Humaniora i Norge har også utfordringer

Vi har også et ansvar for å styrke kvaliteten i bredden. Forskere fra våre fag har samlet sett god produktivitet med et gjennomsnittstall på publikasjoner per vitenskapelig tilsatt som er høyere enn for andre fagområder i. Evalueringen viser samtidig at litt mer enn en fjerdedel (26 %) av de vitenskapelige ansatte som var med i evalueringen er helt uten publiseringspoeng. Det skyldes antakelig at flere av de evaluerte institusjonene har kort fartstid innen forskning og at mange av fagene er undervisningstunge med en stor andel lektorer blant de tilsatte. Ph.d.-studenter er også regnet med i de 26 prosentene, og de utgjør 1/3-del av de ikke-publiserende forskerne. Tallet 26 stemmer ikke for oss på NTNU, men vi ser vi en økt oppmerksomhet rundt dette som Forskningsrådet vil følge opp i det videre arbeidet.

20170623_114106.jpg

Paneldebatt etter fremlegging av hovedrapport

Revisjonen av Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning må åpne flere av de prioriterte områdene og dermed også de store forskningsprogrammene for humanistiske prosjekter. Det var et tydelig budskap i Stortingsmelding nr 25, Humaniora i Norge, og denne politiske forventningen er fulgt opp av Forskningsrådet som allerede har invitert oss til å delta i revideringen av tre av de store programmene. Det har vi, etter gode innspill fra en lang rekke medarbeidere, spilt inn til og vi ser fram til fortsatt god dialog om dette over sommeren. Fakultetsmøtet mener at de store kulturelle endringsprosessene som har oppstått siden forrige langtidsplan ble skrevet, er et sterkt argument for opprettelsen av et nytt strategisk område i Langtidsplanen.

Evalueringen påpeker dessuten behovet for å utvikle tydeligere strategier og prioriteringer for humaniora. Den utfordringen går til institusjonene og til myndighetene. Det etterlyses blant annet flere samarbeidsarenaer for forskningsrekrutter på tvers av institusjonene. Det støtter jeg. Jeg er overbevist om at vi på mange flere områder enn det som er tilfellet i dag, kan bygge bedre doktorgradsutdanninger ved å slå ressursene våre sammen og tilby det i samarbeid med Forskningsrådet. I dag fins det 22 nasjonale forskerskoler som finansieres av Forskningsrådet. Jeg ønsker at denne ordningen utvides og omfatter flere av våre fag.

Rapporten etterlater ingen tvil om at vi på noen fag sprer ressursene for tynt utover, at det på flere områder er for stor forskjell på forskningskvaliteten mellom de store og de små institusjonene, men også at universitetene har noen svake miljøer. Blant annet er evalueringen tydelig på at flere av miljøene på fremmedspråk er for små og for oppsplittet.

Jeg forventer at vi i tida som kommer får gode diskusjoner om hva vi skal gjøre med disse utfordringene. Mer samarbeid er én måte å løfte de svakeste eller minste miljøene på. En større grad av arbeidsdeling en annen.

Helt til slutt: Jeg ser fram til diskusjoner både her på NTNU og nasjonalt med de andre fakultetene, forskningsrådet og KD om oppfølgingen av evalueringen.

Neste gang det gjennomføres en nasjonal evaluering av humaniora så er målet å ha enda flere spissmiljø og å ha lyktes i å løfte i bredden.

Anne Kristine


PS: Vil du vite hva Forskningsrådet synes om evalueringsrapporten? Jeg tok en prat med avdelingsdirektør Christen Krogh i NFR om evalueringen:

Humanioraevalueringen

For første gang på nærmere 30 år er det satt i gang en helhetlig evaluering av humaniora. Målet med evalueringen er ifølge Forskningsrådet «å foreta en kritisk gjennomgang av det norske forskningssystemet sett i et internasjonalt perspektiv», samtidig som evalueringen «skal resultere i konkrete anbefalinger om tiltak som kan fremme kvalitet og effektivitet i forskningen.» Poenget er altså ikke (bare) å se oss i kortene, men også å gi innsikt og et godt grunnlag for videre faglig utvikling.

Når Forskningsrådet nå gjennomfører en evaluering av hele det humanistiske fagområdet, vil de se på alt fra publiseringspraksis og forskergrupper til forskningens samfunnseffekter.

Vårt arbeid med evalueringen

I forbindelse med evalueringen har en rekke av våre ansatte lagt ned et omfattende arbeid med å skaffe til veie grunnlagsdata til evalueringen. Forskningsrådet har fått oversendt følgende oversikter og materiale fra HF:

  • En oversikt over alle ansatte forskere hos oss per 1. oktober 2015. Alle i denne oversikten har også med en lenke til publikasjoner i Cristin, noe som Forskningsrådet vil bruke for å hente ut data om publiseringspraksis hos oss.
  • En oversikt over alle forskergrupper ved HF som tilfredsstiller kravene NFR satte til forskergrupper i denne evalueringen.
  • Eksempler på samfunnseffekt (impact) av vår forskning.
  • Et utvalg publikasjoner i fulltekst som er tilknyttet de innmeldte forskergruppene.
  • Et utvalg publikasjoner i fulltekst som ikke er tilknyttet forskere i forskergrupper, men som også viser områder hvor våre forskere er i front internasjonalt. Dette siste punktet kom inn i evalueringen blant annet etter en livlig diskusjon i Morgenbladet om enkeltforskere versus forskergrupper Dette siste punktet kom inn i evalueringen blant annet etter en livlig diskusjon i Morgenbladet om enkeltforskere versus forskergrupper som internasjonalt ledende.

Her kan du se oversikt over forskergrupper, eksempler på forskningens samfunnseffekter og publikasjoner som er meldt inn.

Å vise til samfunnseffekter av forskningen vår har på mange måter vært nybrottsarbeid. Det er en uvant måte å presentere forskningen vår på, og diskusjonene har vært mange om hva som er forskjellen på formidling (dissemination) og samfunnseffekt (impact).

Vi er heldige på NTNU som har humanistiske fagmiljø som er dyktige på å orientere seg mot viktige samfunnsspørsmål, og vi er stolte av å kunne melde inn så mange gode eksempler på samfunnseffekter. Vi ser også at mange av våre fagmiljøer samarbeider godt og tverrfaglig sammen med andre forskningsmiljøer, for eksempel innen energi, medisin og teknologi.

Potensialet for økt tverrfaglighet og samarbeid er likevel til stede, og vi håper at flere vil gripe sjansen til økt samarbeid på tvers av faggrenser, både innad i humaniora men også mot andre fagområder.

Jeg vil avslutte med å rette en særlig takk til hver og en som bidro til at vi kom i mål med oversendelsen til Forskningsrådet. Dere har lagt ned en fantastisk innsats i dette arbeidet.

Nå gjenstår vår oppfølging av dette arbeidet. Selve evalueringen vil helt sikkert gi oss nyttige bidrag til videre utvikling, men vi ser at vi allerede nå har fått økt kunnskap om og refleksjon rundt forskningen vår. Dette skal vi følge opp og jobbe videre med sammen!

Britt