Tallenes tale

Hvert år skal vi telles på så mange måter, og det er ikke alltid til glede. Riktignok så feirer vi det stort om tallet er større sammenlignet med fjoråret. Er det lavere, derimot, er det grunn for sorgreaksjoner – og deretter refleksjon og handling. Det er det samme om tallene det snakkes om angir publiseringer, studiepoeng, eksternfinansierte prosjekter eller pengene disse bringer inn. På forskningsfeltet er vi veldig opptatt av tallene på forskningspublikasjoner, basert på registreringer i forskningsdatabasen Cristin. Da dette registreringssystemet ble innført, fikk det nærmest umiddelbart tilnavnet tellekantsystemet. Dette tilnavnet gir assosiasjoner til militær orden, og det å utsettes for en autoritær inspeksjon av arbeidet en har utført – en ganske treffende sammenligning vil mange mene.

Laptop computer with books, pen and yellow legal pad

Pila peker i feil retning

Tellekanter gir som sagt mulighet til å sole seg litt ekstra dersom en har gjort det godt. Og sole oss har vi på HF, NTNU gjort i mange år. Men det har vi neppe grunn til i 2017, i alle fall ikke på publikasjonskanten. Tallenes tale er klar: Vi har publisert merkbart mindre enn året før, og også vesentlig mindre enn de vi måler oss mot. Oslo og Bergen, for eksempel. Det er riktignok mange som publiserer veldig mye på gode steder, og noen institutt gjør det greit.  Men totalt sett er en stigende tendens gjennom mange år vendt til nedgang. Nå kan det selvsagt være bare en liten dupp, en justering. Intet tre vokser til himmelen, som kjent. Men de foreløpige tallene for 2018 synes heller ikke spesielt lovende, så det er ikke sannsynlig. De dårlige tallene gir grunn til ettertanke og deretter handling.

Bak tallene

Tall taler på to måter: direkte og indirekte. Vi må se på tallenes undertekst, og da er det kanskje ikke så problematisk? For det første: vi publiserer mindre i antologier, så andelen tidsskrift-publikasjoner har steget. Det er et godt tegn, for tidsskriftsartikler blir lest mer enn antologiartikler – generelt sett, vel og merke. Videre har andelen på nivå 2 økt. Hvis vi antar at nivåsystemet i tellekantene fungerer sånn omtrent slik de skal, betyr det at en større andel av publikasjonene skjer på faglig sett viktigere steder. Ideelt sett er det et tegn på at kvaliteten i det vi gjør er høyere, og at vi blir lest (og etter hvert sitert, forhåpentligvis) av det publikum vi ønsker å nå. For det tredje er flere av publikasjonene samforfattet med kolleger. Det er et tegn på faglig samarbeid, og det ønsker vi også. Riktignok er de fleste samforfatterskap hos oss i 2017 mellom kolleger ved egen institusjon. Det er enda bedre om vi skriver sammen med forskere utenfor NTNU og, ikke minst fra andre land. Uansett er det et godt tegn at flere skriver sammen med andre, for det styrker fagmiljøene, og kan være et trinn på veien mot å skrive sammen kolleger utenfor NTNU.

Vel og bra, men dette er bare formildende omstendigheter. Publikasjonsnedgangen gir oss fortsatt all verdens grunn til å gjøre noe. Hvis vi tenker på at de fleste som er ansatt i førstestillinger hos oss har 47 prosent av tiden dedikert til forskning, og vitenskapelige tekster er det viktigste resultatet av forskning, så ser det ikke bra ut. Det er ganske enkelt ikke rimelig å avsette så stor andel av arbeidstiden på noe som gir så lite synlig resultat. Men hva skal vi gjøre med det? Eller hva kan vi gjøre?

Virkemidler og insentiver

Jeg tror ikke at vi er latere enn andre eller dårligere forskere. Og det er klart vi er presset på tid. Så da er det kanskje slik at vi ikke bruker tiden den riktige måten. Og da må vi prøve å endre forsiktig på det. Bruk av forskningstid og målsettinger for forskningen er selvsagt en viktig del av medarbeidersamtalene. Det er instituttledernes ansvar. Hver enkelt av oss har videre ansvar for å si fra og å be om hjelp om det er deler av jobben vi ikke klarer å utføre på en rimelig god måte. Det er ingen tvil om at både institutt og fakultet vil stille opp for å gi støtte i en slik situasjon. Men det krever at de som ikke publiserer i rimelig grad, selv tar initiativ. Dette er kanskje de viktigste tiltakene, å støtte den enkelte i utførelsen av arbeidet.

Nettbrett med gotisk skrift og bok

I tillegg er det også gode grunner for å bruke insentiver mer aktivt. Fakultetet har begynt å bruke de resultatbaserte kriteriene (som vi har hatt lenge) mer systematisk enn tidligere, både for forskningsterminer og for støtte til faglige reiser. Det skal vi gjøre i enda større grad framover. Det betyr at vi vil legge større vekt på resultatene fra tidligere tildelinger for dem som søker på slike midler. Hvis en forsker har hatt ett helt år dedikert til forskning, og det ikke har gitt utslag i publikasjoner i anerkjente tidsskrift eller forlag – eller søknader om eksternfinansierte prosjekter, er det usannsynlig at en ny tildeling vil gi vesentlig annerledes resultat. Alle som søker om støtte til vitenskapelig reise, beskriver hvordan det skal lede til publiseringer. Vi vil i enda større grad se om dette faktisk har skjedd når vi vurderer nye søknader fra samme forskere, og la det avgjøre om vi vil gi støtte.

Prioritering av ressurser

Resultatet av en slik politikk er at noen vil få avslag på slike søknader som før ville ha fått ja. Det vil gi oss mer penger å bruke på forskningsaktiviteter som faktisk gir utslag i gode publikasjoner og gode søknader om forskningsprosjekter. Dette er bedre bruk av pengene, sammenlignet med å spre dem utover uten å skjele til om tildelingene faktisk resulterer i kvalitetsmessig god forskning – slik vi gjerne gjorde tidligere. Den eneste måten vi kan vite om vår forskning er god, er ved at den blir vurdert av det aktuelle fagfellesskapet – i form av fagfellevurderte publikasjoner og prosjektsøknader. Derfor vil vi bruke våre begrensede ressurser på det som det er rimelig å tro vil gi gode resultater.

I siste instans kan vi vurdere å justere andelen av arbeidstiden som avsettes til forskere som publiserer veldig lite og sjelden. Det er bedre at denne arbeidstiden brukes til andre aktiviteter som gir gode resultater – enten det er i undervisning eller i faglig-administrative aktiviteter. Det er mange universitetsansatte som har lite dedikert forskningstid, og likevel publiserer i gode tidsskrift og forlag. Det er ikke rimelig at de skal forske uten forskningstid, mens andre som knapt kan dokumentere noe resultat av nesten halve arbeidstiden sin, fortsetter med samme oppgavefordeling. Men før vi gjør det, vil vi gjerne ha innspill til andre grep som kan bidra til at vi samlet bruker denne ressursen bedre. For det er jo slik at hvis vi ikke analyserer tallene og justerer arbeidsform på grunnlag av den analysen, er det ingen vits i å telle.

-Bjørn

Humanioraevalueringen gir et godt bilde av humaniora i Norge

Mange av dere som jobber her ved HF var i 2016 involvert i å bidra til Norges forskningsråds evaluering av humanistisk forskning i Norge. Fredag 23. juni ble evalueringsrapporten lagt frem i Forskningsrådets lokaler på Lysaker. Rapporten er omfattende, og med flere delrapporter for de ulike fagområdene.

20170623_094741
Mange møtte opp til fremlegging av evalueringsrapporten

For oss på NTNU er dette en god evaluering. Jeg stolt og glad over dere hos oss som er med på å markere Norge internasjonalt innen deres områder. Jeg er ikke overrasket over de som kom best ut av evalueringen, for jeg vet at dere er svært ambisiøse, publiserer i de beste kanaler og er etterspurte på internasjonale konferanser. Vi har også mange flere i kjølvannet bak disse som vi skal gi de aller beste muligheter til å vokse. Jeg er også glad for at det strategiske arbeidet vi gjør blir verdsatt og at NTNU høster anerkjennelse for de virkemidler som er utviklet for å styrke så vel spiss som bredde.

Tre hovedtendenser fra evalueringen

Etter å ha lest evalueringsrapporten er det tre ting jeg vil trekke frem på overordnet nivå.

For det første: Humaniora i stort står støtt som forskningsfelt i Norge. Rapporten slår fast at det har vært en positiv utvikling over de siste 10 år og at dette kan ses i form av publiseringsvolum, kvalitet, produktivitet, internasjonalisering, utvikling av ph.d.-utdanningen og styrking av kvalitet i forskergruppene.

20170623_100713

Panelleder Shearer West la fram evalueringsrapporten

Et viktig mål med evalueringen var å identifisere norske forskningsområder som er internasjonalt fremragende eller har et potensial til å bli det. De som har analysert oss, stadfester – ikke overraskende – at det er slike miljøer i så å si alle av de åtte definerte fagområdene, selv om ingen grupper eller institusjoner er å finne på de aller mest eksklusive arenaer, eller blant de mest fremragende institusjoner. Likevel identifiseres altså flere eksellente forskningsgrupper og det slås fast at flere har muligheter til å bli det. Da må flere enn i dag publisere mer i internasjonalt ledende tidsskrifter og på internasjonalt ledende forlag.

For det andre: De mange eksemplene på samfunnseffekter – 165 i tallet – som ble sendt inn til evalueringen, viser at humaniora har samfunnsmessig betydning og at resultatene fra en lang rekke forskningsprosjekter er relevant for mange samfunnssektorer. Jeg noterer meg at panelet ser det samme som vi erfarte: øvelsen var ny for oss og vi kan i mange tilfeller bli bedre til å klargjøre for oss selv og andre hvilke konkrete effekter disse prosjektene har. Det er likevel ingen tvil om at øvelsen var viktig for oss, at vi lærte mye av den og at det er en god måte å kommunisere resultatene av forskning på. Det er en viktig grunn til at jeg i det videre arbeidet ønsker å bruke de eksemplene vi har og mange fler i profileringen av vårt fakultet. Arbeidet med å finne fram til gode eksempler på samfunnseffekter av forskningen vår minner dessuten om følgende: Flere av våre forskere kan antakelig med fordel – og allerede i planleggingen av forskningsprosjekter – arbeide mer systematisk med spørsmålet om hvem som kan tenkes å være interessert i forskningsresultatene. Kontakt med interessenter utenfor akademia kan gi oss nye perspektiver på vår egen forskningsprosess og samtidig styrke humanioras posisjon i samfunnet.

For det tredje: Evalueringskomiteen verdsetter strategisk ledelse og prioriteringer og de etterlyser enda mer av det. Min erfaring er at dette er avgjørende for at resultater skal oppnås. Skal vi skape miljø av fremste klasse, må det satses. Derfor har vi på NTNU et stjerneprogram der særlig talentfulle forskere får ekstra midler og støtte. Andre universiteter har andre initiativ som gjør at de lykkes. Flere av oss rekrutterer utenlandske toppforskere i toerstillinger for å styrke gode miljø og vi ansetter yngre fremragende forskere i innstegstillinger. Dette knippet av virkemidler, sammen med finansiering fra Forskningsrådet og EU, gir gode vekstmuligheter for de aller beste. Vi jobber også for å løfte dem som har potensial til å bli ledende, blant annet gjort ved å prioritere oppbyggingen av forskergrupper og å kvalitetssikre de søknadene som sendes fra våre forskere.

Humaniora i Norge har også utfordringer

Vi har også et ansvar for å styrke kvaliteten i bredden. Forskere fra våre fag har samlet sett god produktivitet med et gjennomsnittstall på publikasjoner per vitenskapelig tilsatt som er høyere enn for andre fagområder i. Evalueringen viser samtidig at litt mer enn en fjerdedel (26 %) av de vitenskapelige ansatte som var med i evalueringen er helt uten publiseringspoeng. Det skyldes antakelig at flere av de evaluerte institusjonene har kort fartstid innen forskning og at mange av fagene er undervisningstunge med en stor andel lektorer blant de tilsatte. Ph.d.-studenter er også regnet med i de 26 prosentene, og de utgjør 1/3-del av de ikke-publiserende forskerne. Tallet 26 stemmer ikke for oss på NTNU, men vi ser vi en økt oppmerksomhet rundt dette som Forskningsrådet vil følge opp i det videre arbeidet.

20170623_114106.jpg

Paneldebatt etter fremlegging av hovedrapport

Revisjonen av Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning må åpne flere av de prioriterte områdene og dermed også de store forskningsprogrammene for humanistiske prosjekter. Det var et tydelig budskap i Stortingsmelding nr 25, Humaniora i Norge, og denne politiske forventningen er fulgt opp av Forskningsrådet som allerede har invitert oss til å delta i revideringen av tre av de store programmene. Det har vi, etter gode innspill fra en lang rekke medarbeidere, spilt inn til og vi ser fram til fortsatt god dialog om dette over sommeren. Fakultetsmøtet mener at de store kulturelle endringsprosessene som har oppstått siden forrige langtidsplan ble skrevet, er et sterkt argument for opprettelsen av et nytt strategisk område i Langtidsplanen.

Evalueringen påpeker dessuten behovet for å utvikle tydeligere strategier og prioriteringer for humaniora. Den utfordringen går til institusjonene og til myndighetene. Det etterlyses blant annet flere samarbeidsarenaer for forskningsrekrutter på tvers av institusjonene. Det støtter jeg. Jeg er overbevist om at vi på mange flere områder enn det som er tilfellet i dag, kan bygge bedre doktorgradsutdanninger ved å slå ressursene våre sammen og tilby det i samarbeid med Forskningsrådet. I dag fins det 22 nasjonale forskerskoler som finansieres av Forskningsrådet. Jeg ønsker at denne ordningen utvides og omfatter flere av våre fag.

Rapporten etterlater ingen tvil om at vi på noen fag sprer ressursene for tynt utover, at det på flere områder er for stor forskjell på forskningskvaliteten mellom de store og de små institusjonene, men også at universitetene har noen svake miljøer. Blant annet er evalueringen tydelig på at flere av miljøene på fremmedspråk er for små og for oppsplittet.

Jeg forventer at vi i tida som kommer får gode diskusjoner om hva vi skal gjøre med disse utfordringene. Mer samarbeid er én måte å løfte de svakeste eller minste miljøene på. En større grad av arbeidsdeling en annen.

Helt til slutt: Jeg ser fram til diskusjoner både her på NTNU og nasjonalt med de andre fakultetene, forskningsrådet og KD om oppfølgingen av evalueringen.

Neste gang det gjennomføres en nasjonal evaluering av humaniora så er målet å ha enda flere spissmiljø og å ha lyktes i å løfte i bredden.

Anne Kristine


PS: Vil du vite hva Forskningsrådet synes om evalueringsrapporten? Jeg tok en prat med avdelingsdirektør Christen Krogh i NFR om evalueringen: