Humanioras samfunnseffekt

Jobben som forsker endrer seg. For tjue år siden var det lite snakk om forventninger til publiseringer, for ikke å snakke om å publisere internasjonalt. Det var selvsagt mange som gjorde det, men det var også en god del som publiserte lite eller på steder som sjelden nådde langt, for eksempel instituttenes egne skriftserier. Dette har endret seg radikalt, og de fleste som har forskning som del av jobben orienterer seg mot et bredt fagfellesskap. Det betyr at det er fagfellevurderte publikasjoner som teller, gjerne i den tjueprosenten av tidsskrift som fagmiljøene regner som de mest anerkjente.

Forventningene på dette området er tydelige, og det er jo fint. På fakultetet vårt har vi hatt stadig bedre resultater i løpet av den tiden dette tellekantsystemet har eksistert. Men vi skal gjøre mer enn å publisere i den snaut femti-prosenten av arbeidsdagen som ideelt er satt av til forskning. Vi skal søke om eksternfinansierte forskningsprosjekter – eller rettere sagt: noen av oss skal det. Suksess med slike søknader gir muligheter til å gjennomføre spennende forskningsprosjekter med samarbeidspartnere, og til å bygge opp et godt fagmiljø med stipendiater og postdoktorer.

Nytt fra Forskningsrådet

I år er det nye rutiner i Forskningsrådet (NFR), der alle forskerprosjektsøknader skal inn til samme frist: 10. april. Hvordan de håndterer det, skal bli spennende å se. Dette er ikke det eneste nye, også kravene til prosjektbeskrivelsen er endret. Det mest påfallende her er at prosjektets forventede impact – dets effekt – er blitt et selvstendig vurderingskriterium, som man derfor må beskrive i søknaden. Nå har noen fortolket dette som at NFR ber forskeren om å opptre som en spåkone, der man skal si «hvordan forskningen antas å påvirke aktører utenfor forskningen» og dermed «levere en spådom om hva slags virkninger forskningen kommer til å ha.» Dette treffer dårlig med det som faktisk står i NFRs mal for forskningsprosjekter. Søkeren skal beskrive betydningen av de forventede resultatene av forskningsprosjektene i form av potensielle vitenskapelige effekter – altså hvordan det vil få betydning i det aktuelle forskningsfeltet dersom prosjektet er vellykket. Det er ganske langt unna astrologiens spådommer, og noe som gjør det lettere å vurdere om samfunnet bør satse et titalls millioner på akkurat dette prosjektet.

Videre skal søkeren – dersom det er relevant – beskrive hvordan et vellykket prosjekt vil bidra til å løse samfunnsmessige utfordringer som i så fall er beskrevet tidligere i søknaden. Dermed sier man noe om potensialet til prosjektet dersom det går som forventet, og det er heller ikke noe som kan betegnes som spådommer, men innebærer ganske enkelt å fortelle hvorfor dette prosjektet er viktig å gjennomføre, også for de som betaler for det. Får du over ti millioner for å gjennomføre noe du brenner for, er det rimelig at du er i stand til å si hva andre har igjen for å gi deg disse pengene. Særlig når det er rundt tjue andre dyktige forskere som gjerne skulle hatt, men ikke har fått akkurat disse pengene til det de brenner for.

Økt oppmerksomhet om samfunnseffekter

Forside fra evalueringsrapport om humaniora i NorgeMen det er ikke bare søkere til NFR som må tenke over og beskrive effekten av forskningen. Mange husker sikkert at en del av mandatet for HUMEVAL var å vurdere samfunnseffekter, og at vi fikk en bestillingen om å gi eksempler på slike effekter av vår egen forskning. For mange var dette en helt ny øvelse, og noen oppdaget at det de driver med har viktige følger langt utenfor akademia. HF på NTNU leverte en rekke slike eksempler, i likhet med de andre institusjonene som var med i evalueringen. På bakgrunn av totalt 165 eksempler, skrev evalueringskomiteen at dette “demonstrates that the Humanities make a strong contribution to society, culture and the economy by engaging with a range of public and private sector organisations.” Men de mente også at det må utvikles “more sophisticated tools for gathering and articulating evidence of impact” og at institusjonene manglet det de kaller impact-strategier. Det betyr kort sagt at vi kan bli bedre på å reflektere og ikke minst å gjøre rede for samfunnseffekten av forskningen vår.

Riktignok har vi strategier for den viktigste samfunnseffekten av forskningen vår, nemlig den som skjer gjennom undervisning av studenter som deretter går ut i ulike roller i samfunnet. Men undervisning og formidling er definert ut av det som kategoriseres som samfunnseffekt, så i denne sammenhengen snakker de og vi om alle de andre måtene forskningen har virkning utenfor den akademiske verdenen. Der er vi ikke godt nok utstyrt ifølge denne rapporten.

Samfunnseffekter og oppfølging av HUMEVAL

Nå vil nok mange sukke tungt og tenke at her kommer enda mer som skal dokumenteres og rapporteres, slik at det blir enda mindre tid til å forske, undervise og formidle. Og det kan være grunn til å sukke litt. Samtidig lærte vi av arbeidet med samfunnseffekter i HUMEVAL at det kan være ganske fint å bruke litt tid på å tenke over betydningen av det vi holder på med, også for det samfunnet vi er en del av. Det er forbausende å se hvor viktig humanistisk forskning er. Samtidig skal vi forsøke å gjøre arbeidet lett.

Forskningsrådet har et oppfølgingsutvalg for HUMEVAL der Terje Lohndal og jeg er medlemmer, og dette utvalget kommer til å anbefale et felles nasjonalt arbeid for å gi rammer for å registrere samfunnseffekt. Det innbefatter både indikatorer og metoder for å beskrive samfunnseffekt, spesifikt tilpasset de enkelte fagene. På den måten håper vi at fagmiljøene skal utvikle praksiser som gjør dokumentasjon av samfunnseffekt til en del av forskningen, og ikke bare blir nok en tidstyv. Gevinsten er at det vil være langt lettere å vise at humanistisk kunnskap ikke bare har verdi i seg selv, men også bidrar til å skape et godt samfunn.

-Bjørn

Samarbeid gir styrke: Nytenkende masterprogram i musikkteknologi

I dag har HFs nye internasjonale masterprogram «Music, Communication and Technology» (MCT) fått sin offisielle åpning, gjennom et flott arrangement i Institutt for musikks lokaler i Olavshallen og hos Institutt for musikkvitenskap ved UiO. Nye masterprogram oppretter vi svært sjeldent nå for tiden, og hvis det skjer er det av en særlig god grunn. Det er tilfellet for denne masteren, som ikke bare samler internasjonale studenter med en klar tverrfaglig interesse, men som også hører hjemme på to universiteter, NTNU og UiO – samtidig. Dermed måtte det to rektorer til for å offisielt åpne studiet i dag.

 

Å skape gode løsninger med musikkteknologi

Studieprogrammet har musikkteknologi som felles faglig plattform. Studentene skal med dette som utgangspunkt utforske hvordan vi kommuniserer lydlig med digitale verktøy, og hvordan slik kommunikasjon fungerer i samhandlingssituasjoner på tvers av geografiske avstander.

Studiet inneholder et tydelig element av entreprenørskap, og studentene som har startet studiet i høst vil raskt bli utfordret av eksterne samarbeidspartnere, med oppgaver og problemstillinger de skal finne løsninger på – løsninger som kommer samfunnet rundt oss til gode. Her skiller mastergraden Music, Communication and Technology seg fra det eksisterende masterstudiet i musikkteknologi ved Institutt for musikk, som primært er rettet mot kunstnerisk utøving, lyddesign og musikkproduksjon.

Ett felles masterprogram: to institusjoner

MCT er en Joint International master’s degree, en fellesmaster for studenter ved NTNU og UiO. Studiet har tilsammen inntil 20 plasser. Som en tverrfaglig innrettet, internasjonal master ønsker studiestedene en bredt sammensatt studentgruppe, både med tanke på faglig bakgrunn og nasjonalitet. Det første MCT-kullet teller 7 studenter ved NTNU og 11 ved UiO. Du kan møte det første kullet på MCT-bloggen, og vi ser frem til å følge med på deres arbeider.

En tverrfaglig humanistisk mastergrad

Mastergraden i Music, Communication and Technology er tverrfaglig master som kombinerer innsikter fra flere ulike fagtradisjoner: estetiske, humanistiske og teknologiske. Graden profileres med at den er for teknologiske humanister. Kunnskap om musikk og hvordan musikk virker i en kommunikasjonssammenheng utgjør kjernen i studiet. Teknologi, først og fremst digital teknologi, er verktøyet studenter må ha ferdigheter i å bruke. Kompetansen man tilegner seg er knyttet til hvordan musikk og teknologi kan kombineres for å skape faktiske løsninger på et uttrykt problem eller behov, og til det å anvende humanistens ferdighet i å reflektere kritisk over løsningene som skapes.

MCT er med andre ord en tydelig humanistisk mastergrad, og det er en klart nytenkende humanistisk mastergrad. Den er nytenkende fordi den er felles for to institusjoner, som bruker kompetansen fra to ulike fagmiljøer innenfor samme felt til å gi undervisningen en ekstra tyngde så vel som bredde. Den er nytenkende fordi den så tydelig retter seg mot det å skape løsninger på klart definerte oppgaver i en samfunnsmessig kontekst – særlig knyttet til kommunikasjon. Sist, men ikke minst, er den nytenkende fordi den bygger på at studentene ved de to institusjonene skal oppleve å ha et felles lærested som samler dem: en digital plattform for sanntidskommunikasjon, som de også skal videreutvikle som en del av studiet.

 

Portalbasert undervisning

Et sentralt sted for undervisning og læring på campus er den såkalte portalen, der studentene skal være tilgjengelig for hverandre via høykvalitets lyd og bilde over nett.  Portalen skal brukes som arena for samlinger, diskusjoner, presentasjoner, seminar, gruppearbeid og – fordi dette er et studie som springer ut fra musikk – også konserter.

MCT er dessuten basert på læringsformer som er hensiktsmessig for to-campusløsningen, med utstrakt bruk av digitale læringsverktøy, undervisning bygget på prinsippet om omvendte klasserom, og problembasert læring i tverrfaglige team på tvers av studiested. Dette er læringsformer som knyttes til det vi forstår som studentaktive læringsmiljø. Det unike med MCT er at et helt program bygger på disse læringsformene – og det vil derfor være ekstra interessant å kunne se til studiet for å trekke ut erfaringer som andre av fagmiljøene her ved HF vil kunne lære av og hente inspirasjon fra.

Forskningsmiljøer i samarbeid om nytenkende undervisning

Masterstudiet MCT er et samarbeid mellom to fagmiljøer: Musikkteknologi ved NTNU og den mer kognitivt orienterte delen av musikkvitenskap ved UiO. Miljøet i Oslo (fourMs) ble i HumEval beskrevet som et verdensledende norsk forskningsmiljø, og det er også involvert i et Senter for fremragende forskning, RITMO.

Music Communication and Technology har blitt en realitet til fordi to fagmiljøer bestemte seg for å samarbeide om et studietilbud, rekruttere studenter til hvert sitt studiested for et felles, likeverdig undervisningstilbud. Vi mener samarbeid av denne typen er en vei flere vil kunne vurdere å gå, fordi det kan gi en undervisningsmessige gevinst og robusthet i fagmiljøets sammensetning og omfang.

I tillegg til dette danner masterprogrammet grunnlaget for SALTO, et rektorstøttet pedagogisk utviklingsprosjekt knyttet til NTNUs Toppundervisning. SALTO (StudentAktiv Læring med To-campus Organisering) drives fra Institutt for musikk og ledes av førsteamanuensis Sigurd Saue, med problemstillinger knyttet til nettopp to-campusbaserte undervisningformer. For NTNU er dette blitt høyaktuell tematikk gjennom fusjonen, og de mange samordnede programmene som nå gir undervisning til studentgrupper på flere campus samtidig, og gjennom desentraliserte løsninger. Når det for SALTOs del er masteren i MCT som er utgangspunktet for utvikling av gode pedagogiske løsninger med sanntids samhandling, ressursdeling og kommunikasjon på tvers som bærebjelker, vil disse løsningene også komme andre flercampus-studier til gode. I MCT ligger det dessuten en forventning om at studentene skal opparbeide seg teknisk kompetanse i det å drifte det sanntids kommunikasjons- og samhandlingssystemet som studieprogrammet benytter seg av, og på den måten vil MCT utdanne kandidater som er svært godt rustet til å finne gode løsningene for liknende systemer.

Vi er stolte av at HF huser et slikt masterprogram, og har store forventninger til hva studenter og fagmiljøet vil kunne oppnå. Vi gratulerer med den offisielle åpningen, og ønsker alle de involverte lykke til!

– Sara