Humanioras samfunnseffekt

Jobben som forsker endrer seg. For tjue år siden var det lite snakk om forventninger til publiseringer, for ikke å snakke om å publisere internasjonalt. Det var selvsagt mange som gjorde det, men det var også en god del som publiserte lite eller på steder som sjelden nådde langt, for eksempel instituttenes egne skriftserier. Dette har endret seg radikalt, og de fleste som har forskning som del av jobben orienterer seg mot et bredt fagfellesskap. Det betyr at det er fagfellevurderte publikasjoner som teller, gjerne i den tjueprosenten av tidsskrift som fagmiljøene regner som de mest anerkjente.

Forventningene på dette området er tydelige, og det er jo fint. På fakultetet vårt har vi hatt stadig bedre resultater i løpet av den tiden dette tellekantsystemet har eksistert. Men vi skal gjøre mer enn å publisere i den snaut femti-prosenten av arbeidsdagen som ideelt er satt av til forskning. Vi skal søke om eksternfinansierte forskningsprosjekter – eller rettere sagt: noen av oss skal det. Suksess med slike søknader gir muligheter til å gjennomføre spennende forskningsprosjekter med samarbeidspartnere, og til å bygge opp et godt fagmiljø med stipendiater og postdoktorer.

Nytt fra Forskningsrådet

I år er det nye rutiner i Forskningsrådet (NFR), der alle forskerprosjektsøknader skal inn til samme frist: 10. april. Hvordan de håndterer det, skal bli spennende å se. Dette er ikke det eneste nye, også kravene til prosjektbeskrivelsen er endret. Det mest påfallende her er at prosjektets forventede impact – dets effekt – er blitt et selvstendig vurderingskriterium, som man derfor må beskrive i søknaden. Nå har noen fortolket dette som at NFR ber forskeren om å opptre som en spåkone, der man skal si «hvordan forskningen antas å påvirke aktører utenfor forskningen» og dermed «levere en spådom om hva slags virkninger forskningen kommer til å ha.» Dette treffer dårlig med det som faktisk står i NFRs mal for forskningsprosjekter. Søkeren skal beskrive betydningen av de forventede resultatene av forskningsprosjektene i form av potensielle vitenskapelige effekter – altså hvordan det vil få betydning i det aktuelle forskningsfeltet dersom prosjektet er vellykket. Det er ganske langt unna astrologiens spådommer, og noe som gjør det lettere å vurdere om samfunnet bør satse et titalls millioner på akkurat dette prosjektet.

Videre skal søkeren – dersom det er relevant – beskrive hvordan et vellykket prosjekt vil bidra til å løse samfunnsmessige utfordringer som i så fall er beskrevet tidligere i søknaden. Dermed sier man noe om potensialet til prosjektet dersom det går som forventet, og det er heller ikke noe som kan betegnes som spådommer, men innebærer ganske enkelt å fortelle hvorfor dette prosjektet er viktig å gjennomføre, også for de som betaler for det. Får du over ti millioner for å gjennomføre noe du brenner for, er det rimelig at du er i stand til å si hva andre har igjen for å gi deg disse pengene. Særlig når det er rundt tjue andre dyktige forskere som gjerne skulle hatt, men ikke har fått akkurat disse pengene til det de brenner for.

Økt oppmerksomhet om samfunnseffekter

Forside fra evalueringsrapport om humaniora i NorgeMen det er ikke bare søkere til NFR som må tenke over og beskrive effekten av forskningen. Mange husker sikkert at en del av mandatet for HUMEVAL var å vurdere samfunnseffekter, og at vi fikk en bestillingen om å gi eksempler på slike effekter av vår egen forskning. For mange var dette en helt ny øvelse, og noen oppdaget at det de driver med har viktige følger langt utenfor akademia. HF på NTNU leverte en rekke slike eksempler, i likhet med de andre institusjonene som var med i evalueringen. På bakgrunn av totalt 165 eksempler, skrev evalueringskomiteen at dette “demonstrates that the Humanities make a strong contribution to society, culture and the economy by engaging with a range of public and private sector organisations.” Men de mente også at det må utvikles “more sophisticated tools for gathering and articulating evidence of impact” og at institusjonene manglet det de kaller impact-strategier. Det betyr kort sagt at vi kan bli bedre på å reflektere og ikke minst å gjøre rede for samfunnseffekten av forskningen vår.

Riktignok har vi strategier for den viktigste samfunnseffekten av forskningen vår, nemlig den som skjer gjennom undervisning av studenter som deretter går ut i ulike roller i samfunnet. Men undervisning og formidling er definert ut av det som kategoriseres som samfunnseffekt, så i denne sammenhengen snakker de og vi om alle de andre måtene forskningen har virkning utenfor den akademiske verdenen. Der er vi ikke godt nok utstyrt ifølge denne rapporten.

Samfunnseffekter og oppfølging av HUMEVAL

Nå vil nok mange sukke tungt og tenke at her kommer enda mer som skal dokumenteres og rapporteres, slik at det blir enda mindre tid til å forske, undervise og formidle. Og det kan være grunn til å sukke litt. Samtidig lærte vi av arbeidet med samfunnseffekter i HUMEVAL at det kan være ganske fint å bruke litt tid på å tenke over betydningen av det vi holder på med, også for det samfunnet vi er en del av. Det er forbausende å se hvor viktig humanistisk forskning er. Samtidig skal vi forsøke å gjøre arbeidet lett.

Forskningsrådet har et oppfølgingsutvalg for HUMEVAL der Terje Lohndal og jeg er medlemmer, og dette utvalget kommer til å anbefale et felles nasjonalt arbeid for å gi rammer for å registrere samfunnseffekt. Det innbefatter både indikatorer og metoder for å beskrive samfunnseffekt, spesifikt tilpasset de enkelte fagene. På den måten håper vi at fagmiljøene skal utvikle praksiser som gjør dokumentasjon av samfunnseffekt til en del av forskningen, og ikke bare blir nok en tidstyv. Gevinsten er at det vil være langt lettere å vise at humanistisk kunnskap ikke bare har verdi i seg selv, men også bidrar til å skape et godt samfunn.

-Bjørn

Tallenes tale

Hvert år skal vi telles på så mange måter, og det er ikke alltid til glede. Riktignok så feirer vi det stort om tallet er større sammenlignet med fjoråret. Er det lavere, derimot, er det grunn for sorgreaksjoner – og deretter refleksjon og handling. Det er det samme om tallene det snakkes om angir publiseringer, studiepoeng, eksternfinansierte prosjekter eller pengene disse bringer inn. På forskningsfeltet er vi veldig opptatt av tallene på forskningspublikasjoner, basert på registreringer i forskningsdatabasen Cristin. Da dette registreringssystemet ble innført, fikk det nærmest umiddelbart tilnavnet tellekantsystemet. Dette tilnavnet gir assosiasjoner til militær orden, og det å utsettes for en autoritær inspeksjon av arbeidet en har utført – en ganske treffende sammenligning vil mange mene.

Laptop computer with books, pen and yellow legal pad

Pila peker i feil retning

Tellekanter gir som sagt mulighet til å sole seg litt ekstra dersom en har gjort det godt. Og sole oss har vi på HF, NTNU gjort i mange år. Men det har vi neppe grunn til i 2017, i alle fall ikke på publikasjonskanten. Tallenes tale er klar: Vi har publisert merkbart mindre enn året før, og også vesentlig mindre enn de vi måler oss mot. Oslo og Bergen, for eksempel. Det er riktignok mange som publiserer veldig mye på gode steder, og noen institutt gjør det greit.  Men totalt sett er en stigende tendens gjennom mange år vendt til nedgang. Nå kan det selvsagt være bare en liten dupp, en justering. Intet tre vokser til himmelen, som kjent. Men de foreløpige tallene for 2018 synes heller ikke spesielt lovende, så det er ikke sannsynlig. De dårlige tallene gir grunn til ettertanke og deretter handling.

Bak tallene

Tall taler på to måter: direkte og indirekte. Vi må se på tallenes undertekst, og da er det kanskje ikke så problematisk? For det første: vi publiserer mindre i antologier, så andelen tidsskrift-publikasjoner har steget. Det er et godt tegn, for tidsskriftsartikler blir lest mer enn antologiartikler – generelt sett, vel og merke. Videre har andelen på nivå 2 økt. Hvis vi antar at nivåsystemet i tellekantene fungerer sånn omtrent slik de skal, betyr det at en større andel av publikasjonene skjer på faglig sett viktigere steder. Ideelt sett er det et tegn på at kvaliteten i det vi gjør er høyere, og at vi blir lest (og etter hvert sitert, forhåpentligvis) av det publikum vi ønsker å nå. For det tredje er flere av publikasjonene samforfattet med kolleger. Det er et tegn på faglig samarbeid, og det ønsker vi også. Riktignok er de fleste samforfatterskap hos oss i 2017 mellom kolleger ved egen institusjon. Det er enda bedre om vi skriver sammen med forskere utenfor NTNU og, ikke minst fra andre land. Uansett er det et godt tegn at flere skriver sammen med andre, for det styrker fagmiljøene, og kan være et trinn på veien mot å skrive sammen kolleger utenfor NTNU.

Vel og bra, men dette er bare formildende omstendigheter. Publikasjonsnedgangen gir oss fortsatt all verdens grunn til å gjøre noe. Hvis vi tenker på at de fleste som er ansatt i førstestillinger hos oss har 47 prosent av tiden dedikert til forskning, og vitenskapelige tekster er det viktigste resultatet av forskning, så ser det ikke bra ut. Det er ganske enkelt ikke rimelig å avsette så stor andel av arbeidstiden på noe som gir så lite synlig resultat. Men hva skal vi gjøre med det? Eller hva kan vi gjøre?

Virkemidler og insentiver

Jeg tror ikke at vi er latere enn andre eller dårligere forskere. Og det er klart vi er presset på tid. Så da er det kanskje slik at vi ikke bruker tiden den riktige måten. Og da må vi prøve å endre forsiktig på det. Bruk av forskningstid og målsettinger for forskningen er selvsagt en viktig del av medarbeidersamtalene. Det er instituttledernes ansvar. Hver enkelt av oss har videre ansvar for å si fra og å be om hjelp om det er deler av jobben vi ikke klarer å utføre på en rimelig god måte. Det er ingen tvil om at både institutt og fakultet vil stille opp for å gi støtte i en slik situasjon. Men det krever at de som ikke publiserer i rimelig grad, selv tar initiativ. Dette er kanskje de viktigste tiltakene, å støtte den enkelte i utførelsen av arbeidet.

Nettbrett med gotisk skrift og bok

I tillegg er det også gode grunner for å bruke insentiver mer aktivt. Fakultetet har begynt å bruke de resultatbaserte kriteriene (som vi har hatt lenge) mer systematisk enn tidligere, både for forskningsterminer og for støtte til faglige reiser. Det skal vi gjøre i enda større grad framover. Det betyr at vi vil legge større vekt på resultatene fra tidligere tildelinger for dem som søker på slike midler. Hvis en forsker har hatt ett helt år dedikert til forskning, og det ikke har gitt utslag i publikasjoner i anerkjente tidsskrift eller forlag – eller søknader om eksternfinansierte prosjekter, er det usannsynlig at en ny tildeling vil gi vesentlig annerledes resultat. Alle som søker om støtte til vitenskapelig reise, beskriver hvordan det skal lede til publiseringer. Vi vil i enda større grad se om dette faktisk har skjedd når vi vurderer nye søknader fra samme forskere, og la det avgjøre om vi vil gi støtte.

Prioritering av ressurser

Resultatet av en slik politikk er at noen vil få avslag på slike søknader som før ville ha fått ja. Det vil gi oss mer penger å bruke på forskningsaktiviteter som faktisk gir utslag i gode publikasjoner og gode søknader om forskningsprosjekter. Dette er bedre bruk av pengene, sammenlignet med å spre dem utover uten å skjele til om tildelingene faktisk resulterer i kvalitetsmessig god forskning – slik vi gjerne gjorde tidligere. Den eneste måten vi kan vite om vår forskning er god, er ved at den blir vurdert av det aktuelle fagfellesskapet – i form av fagfellevurderte publikasjoner og prosjektsøknader. Derfor vil vi bruke våre begrensede ressurser på det som det er rimelig å tro vil gi gode resultater.

I siste instans kan vi vurdere å justere andelen av arbeidstiden som avsettes til forskere som publiserer veldig lite og sjelden. Det er bedre at denne arbeidstiden brukes til andre aktiviteter som gir gode resultater – enten det er i undervisning eller i faglig-administrative aktiviteter. Det er mange universitetsansatte som har lite dedikert forskningstid, og likevel publiserer i gode tidsskrift og forlag. Det er ikke rimelig at de skal forske uten forskningstid, mens andre som knapt kan dokumentere noe resultat av nesten halve arbeidstiden sin, fortsetter med samme oppgavefordeling. Men før vi gjør det, vil vi gjerne ha innspill til andre grep som kan bidra til at vi samlet bruker denne ressursen bedre. For det er jo slik at hvis vi ikke analyserer tallene og justerer arbeidsform på grunnlag av den analysen, er det ingen vits i å telle.

-Bjørn