Humanioras samfunnseffekt

Jobben som forsker endrer seg. For tjue år siden var det lite snakk om forventninger til publiseringer, for ikke å snakke om å publisere internasjonalt. Det var selvsagt mange som gjorde det, men det var også en god del som publiserte lite eller på steder som sjelden nådde langt, for eksempel instituttenes egne skriftserier. Dette har endret seg radikalt, og de fleste som har forskning som del av jobben orienterer seg mot et bredt fagfellesskap. Det betyr at det er fagfellevurderte publikasjoner som teller, gjerne i den tjueprosenten av tidsskrift som fagmiljøene regner som de mest anerkjente.

Forventningene på dette området er tydelige, og det er jo fint. På fakultetet vårt har vi hatt stadig bedre resultater i løpet av den tiden dette tellekantsystemet har eksistert. Men vi skal gjøre mer enn å publisere i den snaut femti-prosenten av arbeidsdagen som ideelt er satt av til forskning. Vi skal søke om eksternfinansierte forskningsprosjekter – eller rettere sagt: noen av oss skal det. Suksess med slike søknader gir muligheter til å gjennomføre spennende forskningsprosjekter med samarbeidspartnere, og til å bygge opp et godt fagmiljø med stipendiater og postdoktorer.

Nytt fra Forskningsrådet

I år er det nye rutiner i Forskningsrådet (NFR), der alle forskerprosjektsøknader skal inn til samme frist: 10. april. Hvordan de håndterer det, skal bli spennende å se. Dette er ikke det eneste nye, også kravene til prosjektbeskrivelsen er endret. Det mest påfallende her er at prosjektets forventede impact – dets effekt – er blitt et selvstendig vurderingskriterium, som man derfor må beskrive i søknaden. Nå har noen fortolket dette som at NFR ber forskeren om å opptre som en spåkone, der man skal si «hvordan forskningen antas å påvirke aktører utenfor forskningen» og dermed «levere en spådom om hva slags virkninger forskningen kommer til å ha.» Dette treffer dårlig med det som faktisk står i NFRs mal for forskningsprosjekter. Søkeren skal beskrive betydningen av de forventede resultatene av forskningsprosjektene i form av potensielle vitenskapelige effekter – altså hvordan det vil få betydning i det aktuelle forskningsfeltet dersom prosjektet er vellykket. Det er ganske langt unna astrologiens spådommer, og noe som gjør det lettere å vurdere om samfunnet bør satse et titalls millioner på akkurat dette prosjektet.

Videre skal søkeren – dersom det er relevant – beskrive hvordan et vellykket prosjekt vil bidra til å løse samfunnsmessige utfordringer som i så fall er beskrevet tidligere i søknaden. Dermed sier man noe om potensialet til prosjektet dersom det går som forventet, og det er heller ikke noe som kan betegnes som spådommer, men innebærer ganske enkelt å fortelle hvorfor dette prosjektet er viktig å gjennomføre, også for de som betaler for det. Får du over ti millioner for å gjennomføre noe du brenner for, er det rimelig at du er i stand til å si hva andre har igjen for å gi deg disse pengene. Særlig når det er rundt tjue andre dyktige forskere som gjerne skulle hatt, men ikke har fått akkurat disse pengene til det de brenner for.

Økt oppmerksomhet om samfunnseffekter

Forside fra evalueringsrapport om humaniora i NorgeMen det er ikke bare søkere til NFR som må tenke over og beskrive effekten av forskningen. Mange husker sikkert at en del av mandatet for HUMEVAL var å vurdere samfunnseffekter, og at vi fikk en bestillingen om å gi eksempler på slike effekter av vår egen forskning. For mange var dette en helt ny øvelse, og noen oppdaget at det de driver med har viktige følger langt utenfor akademia. HF på NTNU leverte en rekke slike eksempler, i likhet med de andre institusjonene som var med i evalueringen. På bakgrunn av totalt 165 eksempler, skrev evalueringskomiteen at dette “demonstrates that the Humanities make a strong contribution to society, culture and the economy by engaging with a range of public and private sector organisations.” Men de mente også at det må utvikles “more sophisticated tools for gathering and articulating evidence of impact” og at institusjonene manglet det de kaller impact-strategier. Det betyr kort sagt at vi kan bli bedre på å reflektere og ikke minst å gjøre rede for samfunnseffekten av forskningen vår.

Riktignok har vi strategier for den viktigste samfunnseffekten av forskningen vår, nemlig den som skjer gjennom undervisning av studenter som deretter går ut i ulike roller i samfunnet. Men undervisning og formidling er definert ut av det som kategoriseres som samfunnseffekt, så i denne sammenhengen snakker de og vi om alle de andre måtene forskningen har virkning utenfor den akademiske verdenen. Der er vi ikke godt nok utstyrt ifølge denne rapporten.

Samfunnseffekter og oppfølging av HUMEVAL

Nå vil nok mange sukke tungt og tenke at her kommer enda mer som skal dokumenteres og rapporteres, slik at det blir enda mindre tid til å forske, undervise og formidle. Og det kan være grunn til å sukke litt. Samtidig lærte vi av arbeidet med samfunnseffekter i HUMEVAL at det kan være ganske fint å bruke litt tid på å tenke over betydningen av det vi holder på med, også for det samfunnet vi er en del av. Det er forbausende å se hvor viktig humanistisk forskning er. Samtidig skal vi forsøke å gjøre arbeidet lett.

Forskningsrådet har et oppfølgingsutvalg for HUMEVAL der Terje Lohndal og jeg er medlemmer, og dette utvalget kommer til å anbefale et felles nasjonalt arbeid for å gi rammer for å registrere samfunnseffekt. Det innbefatter både indikatorer og metoder for å beskrive samfunnseffekt, spesifikt tilpasset de enkelte fagene. På den måten håper vi at fagmiljøene skal utvikle praksiser som gjør dokumentasjon av samfunnseffekt til en del av forskningen, og ikke bare blir nok en tidstyv. Gevinsten er at det vil være langt lettere å vise at humanistisk kunnskap ikke bare har verdi i seg selv, men også bidrar til å skape et godt samfunn.

-Bjørn

Status for humanioraevaluering og stortingsmelding

Humanistiske fag evalueres og det skrives en stortingsmelding om fagene våre. Dette har jeg blogget om tidligere – se innleggene Stortingsmelding om humaniora, Nasjonal evaluering av humaniora og Humanioraevalueringen. I det følgende gis en oppdatering av status i begge disse store og viktige prosessene.

Evalueringa

Evalueringsarbeidet har til nå vært igjennom følgende faser: Vi har meldt inn forskergrupper og enkeltarbeider som vi ønsker at skal evalueres, levert en selvevaluering (av fakultet og våre seks institutter) samt sendt inn eksempler på samfunnseffekter av forskningen hos oss. Dette materialet er distribuert til ekspertpanelene som skal analysere det. Les mer om evalueringa, panelmedlemmer og tidsplanen for arbeidet.

Forskningsrådet har i forbindelse med evalueringa bestilt en rapport om publisering og forskningspersonell i humaniora i Norge. Det er NIFU som har utført dette arbeidet, og jeg anbefaler alle å lese rapporten. Her vil dere blant annet lære at monografiene kun utgjør 4% av publikasjonene fra fagene våre, mens over halvparten av dem kommer i vitenskapelige tidsskrifter. Bokkapitler utgjør på sin side 40 % av publikasjonene. Et flertall (56%) av publikasjonene innen våre fag skrives på engelsk, norsk er publiseringsspråket i 37 % av publikasjonene og tysk er det tredje mest brukte publiseringsspråket (med nesten 2% av publikasjonene).

Etter at institusjonene har sendt inn alt sitt materiale, jobber paneldeltakerne med analyser av det. Et knippe representanter fra fakultetet var også på Gardemoen for å bli intervjuet av hovedpanelet i slutten av oktober. Fra HF deltok Annlaug Bjørsnøs, Asbjørn Dyrendal, Knut Ove Eliassen, Tor Einar Fagerland, Anne Gjelsvik, Jørgen Langdalen, Terje Lohndal, Bjørn Myskja, Hanne Siri Sund og undertegnede. Vi hadde først en fellessesjon med hovedpanelet. De ønsket å vite hva vi tenkte om forskergrupper og hvordan vi hadde jobbet for å utvikle slike. De ville også høre om våre erfaringer med å melde inn eksempler på samfunnseffekter av forskningen ved HF. I tillegg var de nysgjerrige på hvordan vi jobbet for å sikre bedre kjønnsbalanse i noen av våre miljøer

Deretter ble HFs delegasjon fordelt på underpanelene, der vi fikk spørsmål som var mer direkte knyttet til det materialet vi hadde sendt inn og resultatene fra NIFUs publiseringsrapport.

Panelene arbeider nå videre med sine analyser. Vi får tilsendt delrapportene for faktasjekk i januar. Deretter forsetter arbeidet med hovedrapporten som er forventet ferdigstilt i april. Den skal presenteres i mai.

Stortingsmeldinga

Mye tyder på at stortingsmeldinga om humaniora blir presentert i mars. Den offisielle oppstarten av  arbeidet med stortingsmeldinga skjedde 15. januar. Deretter har kollegiet som skriver meldinga presentert prosjektet på det nasjonale dekanmøtet, mine dekankolleger og jeg vært på innspillsmøte med statssekretær Bjørn Haugstad og vi har sendt inn innspill med flere konkrete forslag på hva vi ønsker skal komme ut av stortingsmeldinga. Du kan lese innspillet vårt på Kunnskapsdepartementets nettsider.

Kunnskapsdepartementet har i forbindelse med stortingsmeldinga bestilt utredninger om en rekke forhold som berører humanistisk utdanning og forskning. Senter for profesjonsstudier (SPS) har fått i oppdrag å gjøre en del analyser som grunnlag for den forestående stortingsmeldinga, og den første av disse rapportene kom på starten av høstsemesteret. Den heter Humanister i arbeidslivet, og er blitt til i et samarbeid mellom SPS og NIFU.

Denne rapporten handler om hvordan ulike grupper av humanister klarer seg i arbeidsmarkedet, og i hvilken grad det har skjedd endringer i arbeidsmarkedstilpasningen i løpet av de siste 20 årene. Rapporten er interessant og lesverdig. Den viser at de aller fleste humanister som har en master får jobb etter endt utdanning, men at de også oftere enn andre kandidater ender opp med jobber som de enten er overkvalifiserte for, eller som ikke er tilstrekkelig relevant i forhold til utdanningen de har tatt. Våre kandidater har i større grad enn andre masterutdannede dessuten ufrivillig deltidsarbeid. De beste jobbutsiktene ser det ut til at de som har studert norsk/nordisk har.  De har en ledighet som er klart lavere enn de fleste andre fag, mens de som har studert litteraturvitenskap, kunsthistorie, arkeologi, kulturfag, filosofi og idehistorie har en høyere risiko for arbeidsledighet.

Funnene i rapporten inspirerer på den ene siden til debatt, til større bevissthet i flere fagmiljø om studentene får seg relevant jobb og i tilfellet hvor og til å utvikle nye forbindelser med arbeidslivet innen noen av disse fagene. På den annen side er det grunn til å fortsatt minne om at de frie fagene våre, nettopp har tradisjoner for å ikke utdanne til veldefinerte yrker, men å utvikle generisk kompetanse som er viktige og relevante for ulike typer jobber.

Til KD for å diskutere mulig nasjonal og nordisk koordinering av fag

I dag er HF-dekanene fra Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø invitert til KD for å diskutere nasjonal/nordisk koordinering av humanistiske fag. Departementet ønsker å drøfte hva som kan bidra til bedre samarbeid og koordinering av humanistiske fag både nasjonalt og i et mulig nordisk perspektiv. Da jeg i vår blogget om arbeidet med stortingsmeldinga, minnet jeg om at den helt sikkert også kommer til å utfordre oss på noen områder. Ett av dem er studieprogram med få studenter, som vi alle har flere av – og som vi i de siste ukene har sett hvordan en har forsøkt å finne løsninger på ved Universitetet i Tromsø. Der har et utvalg foreslått nedlegging av flere av dem og nyorienteringer og omlegginger i enda flere.

I forkant av møtet har vi sendt inn et innspill til departementet. I dette påpeker vi at vi har erfaringer med både nordisk (innen dansevitenskap) og nasjonalt (MA i tysk og fransk med UiB og i fordypning spansk med UiT) samarbeid. Vi har dessuten kommet et stykke på vei i å utvikle et mulig nasjonalt studieprogram i musikkteknologi sammen med UiO. Vårt HF skiller seg dermed ut ved at vi har valgt å samarbeide med alle de store humanistiske fakultetene om ulike fag.  Når det er sagt, samarbeid av denne art er ikke enkelt. Det byr på en rekke utfordringer, av faglig og administrativ art. Dersom vi skal få til mer på dette feltet, må det være for å sikre at fagtilbudene blir styrket. Da må de være godt forankret i de institusjonene som samarbeider og det må settes av ressurser dedisert til drift og koordinering av et slikt fagtilbud.

Åpent seminar hos Vitenskapsakademiet

To dager etter møtet med KD arrangerer Vitenskapsakademiet i Oslo et seminar med tittelen Humanistisk forskning for et samfunn i endring. Kunnskapsministeren kommer til seminaret, der jeg og min kollega ved Universitetet i Oslo er blant innlederne. Det samme er Terje Lohndal og vårt fakultetsstyremedlem fra Universitetet i Bergen, Kjersti Fløttum.

Resultatene kommer til våren

Vi har med andre ord mye å se fram til utover våren. Jeg venter spent på hvilken politikk stortingsmeldinga lanserer for våre fag, som er bedre egnet til å møte de humanistiske fagenes behov og egenart. Jeg er dessuten nysgjerrig på resultatene av evalueringa. Det blir meget interessant å lese vurderingene av våre forskningsgrupper og enkeltpublikasjoner, samt analysene av de samfunnseffekt-eksemplene vi sendte inn. Jeg ser videre fram til å se hvordan våre forskningsmiljø ligger an i forhold til våre søsterinstitusjoner, og det blir spennende å sette seg inn i de anbefalingene som gis for at vi skal forbedre oss.

 

Anne Kristine